Hallo Designet Bloglovin Fine folk

Takk for meg

Hvordan skal man klare å oppsummere et år, nærmere bestemt et skoleår, ni måneder og to uker, 287 dager, i et innlegg akkurat så langt at det ikke drar seg ut i det kjedsommelige? For det er så mye å ta for seg og så mye å gå igjennom, så mye å se tilbake på, så mye jeg egentlig helst vil glemme men som er greit å ta med likevel.

Jeg tror det har vært flere vonde dager enn gode dager, men de gode dagene har vært mer gode enn de vonde har vært vonde.

Søtten år, selvsikker og trygg flytta jeg til Norwich i England, hvor jeg tror jeg har lært litt om meg selv, men jeg har også skjønt ingenting av meg selv i det hele tatt. Jeg tror jeg har utviklet meg et skritt eller to fremover, men kanskje tre bakover. Jeg tror jeg har funnet meg selv litt, men rota meg bort enda mer. Jeg flytta til England fordi jeg likte fotball og fordi de har et band eller fler jeg syntes lagde kul musikk og fordi jeg syntes britisk var fint. England er så jævla fint og så himla vondt på en gang. Noen ganger har det vært så fint at jeg ikke vet hvor jeg skulle ha gjort av meg, og andre ganger har England resultert i krampegråt på gulvteppet foran radiatoren, som på det tidspunktet kjentes ut som min eneste venn.

England er et vanskelig land. Vertsfamilier er vanskelige familier. England er et fantastisk land. Engelske lærere er morsomme lærere, men vertsfamilier er fremdeles vanskelige familier. Om jeg ikke har lært så mye om meg selv, så har i det minste England lært meg andre ting som kan være nyttig senere i livet. Jeg har lært meg å drikke øl som en engelskmann (sammen med bestetullejentene), jeg har lært at det politiske systemet i England kan få meg til å gråte mer enn det meste, at jeg ikke liker realfag, jeg kan forklare hvorfor Thatcher og Blair var større og sterkere enn Major og Brown, hvordan den britiske grunnloven er bygd opp og argumentere for hvorfor den ikke trenger å endres, demokratiet fungerer tross alt rimelig bra her, hvor lenge teposen skal ligge i koppen før smaken blir bitter og ekkel (lenge, men ikke for lenge, med litt melk), hvilke puber man går til for best musikk og hvilke puber man går til for billigst øl, og mest av alt at det er ingen som kan erstatte mamma og pappa noen gang.

Jeg har sett to av favorittbandene mine live, det ene i en relativt liten venue i Wolverhampton og det andre med 45,000 andre mennesker i en park i London. Jeg har vært på Emirates og sett Arsenal spille tre ganger (Stoke, Southampton, Manchester City, 7 poeng), jeg har vært på Carrow Road, en gang som hjemmesupporter og en annen gang stående i bortesvingen, syngende, om Wembley og a yellow ribbon, for uka etter så jeg favorittlaget mitt vinne FA-cupen på en pub øverst i Prince of Wales, med a yellow ribbon i håret, med venninner som ikke liker fotball, på 17. mai, og det toppet den fineste 17. mai-feiringen i mitt atten år korte liv.

Hvordan takle ensomhet, hvordan takle avstand, hvordan takle november helt på egenhånd, hvordan få venner, venner som jeg aldri vil forlate, som jeg vet jeg ser igjen og bekjente jeg kanskje har sett for siste gang, hvordan skjønne fysikk, hvordan akseptere at jeg ikke skjønner fysikk, hvordan beholde verdigheten selv om jeg egentlig bare vil kaste den så langt jeg bare kan, hvordan senke forventinger, hvordan orke å stå opp, hvordan ta meg sammen når det gjelder.

Å, det er så mye jeg kommer til å savne. Jeg klarte å få meg engelske venner etter hvert, og de er så fine, neste år kommer de til Norge, det har vi bestemt. Jeg har hatt lærere jeg aldri kommer til å glemme, Mr Little og Mr Lambert, dere er de beste lærerne jeg noen gang har hatt, og herregud som jeg kommer til å savne å le meg igjennom to timer britisk politikk tory-propaganda (neida, bare nesten). Jeg har fått norske bestevenner som jeg kan ta med meg til Norge, som jeg skal plage hver gang jeg har sjansen, takk for alle eventyrene vi har vært på. Rundtur i Nord-England, rundtur gjennom Prince of Wales and its sidegater, frustrasjon og latter og tullinger og gleder. Dere er de beste.



Jeg har aldri følt meg så hjemme i en by, blant menneskene som har omringet meg dag utog dag inn i 287 dager, før. Jeg har blitt litt mer selvstendig, litt rarere, litt flinkere til å gi faen og litt flinkere til å prate engelsk. Takk for at du er så fin, England, og takk for alle gangene du har bitchslappa meg i trynet, jeg tror kanskje jeg har lært ett og annet av det. Takk til alle som har fulgt med på året mitt, it?s been a pleasure.





Nå skal jeg hjem, husk at det alltid går bra til slutt. Om det ikke går bra, så går det i det minste greit, og det er ikke gæli bare det.

En til ti

  • En konsert på Ullevi i går jeg så gjerne skulle vært på
  • To eksamener igjen
  • Tre bamser pakket ned i kofferten allerde
  • Fire dager til fotball-VM i Brasil
  • Fem uker og to dager til Slottsfjell
  • Seks dager igjen i 19 Devlin Drive (om noen fremdeles vil sende meg brev og postkort tar jeg mer en gjerne imot selv om jeg ikke bor i England, fordi jeg elsker brev og postkort, xoxo)
  • Sju dager til beina på norsk jord
  • Åtte bestevenner jeg ikke kan vente med å se igjen
  • Ni ganger seks kilo bagasje fra Norwich til Heathrow, via Oslo, til Værnes, til Verdal
  • Ti (tjuetre) supre norskinger



Det er fint her om dagen og ambivalensen dreper meg. 

Snart ferdig

Noen ganger har man fryktelig mye på hjertet, fryktelig mye burde vært sagt, men noen ganger går det ikke fordi man føler at ordene ikke strekker til og ingenting kommer fram sånn som det burde. Jeg har så fryktelig mye å si, om England, om utveksling, om de siste ni månedene og fem dagene, om hvordan det er å være borte, om å komme tilbake, for så å dra igjen, om å ha det fineste, men samtidig verste året så langt i livet. Om oppturene og nedturene og det som har vært midt imellom, det som jeg liker å kalle hverdagen. Jeg tror ikke jeg kommer til å få det frem som jeg ønsker, men det går bra, det går greit.

Jeg drikker te og leser og skriver og glemmer og fortviler, ingenting setter seg og jeg skjønner ikke engang hva ordene i seg selv betyr, jeg har eksamen på mandag og tirsdag, de to siste av totalt elleve. Jeg er ganske utslitt.

?I had a really bad taste in subjects back in September,? pleier jeg å si.  

Jeg har en pc proppet full av virus (tror jeg). Jeg har en vertsfamilie som ikke bryr seg om så veldig mye annet enn pengene de får av at jeg bor her. Jeg har en kjærlighet for England jeg ikke helt vet hvordan jeg skal beskrive. Et slags det eneste jeg vil å dra hjem-forhold, et slags det er ingen steder jeg vil heller bo-forhold, et slags elsk-hat-forhold.

Nå skal jeg gjøre meg ferdig med fysikk og matte for alltid.

Kaffe og eksamen og Clegg

Time inn og time ut og frem og tilbake og en kaffe her og en kjeks der, han rare mannen og han vi kaller Frank, som vi tror skriver bok, han har ikke vært der på en stund nå, kanskje Frank har gitt ut boka si, eller kanskje han har levert semesteroppgaven, eller kanskje han ble lei av de fire utlendingene som alltid tok det bordet med stikkontakten. Vi klager om hverandre, men vi gjør noe, og Waterstones er det eneste stedet hvor vi faktisk får det til. 

Det er så fint her nå. Litt ekstra fint, sånn fint at det gjør vondt langt inni hjertet mitt når jeg tenker på at om fire uker er jeg ikke her lenger, Arsenal 13/14 first-team squad henger ikke lenger på veggen, jeg ligger ikke lenger i senga, jeg glemmer ikke lenger teen på nattbordet. I dag hadde jeg min andre og min tredje ordentlige eksamen. Det beste med eksamen i England er tiden. Man har så kort tid på seg at man ikke rekker å tenke på noen annet enn papiret som ligger foran seg. Jeg tror politikkeksamenen gikk kjempebra, jeg glemte å skrive embourgeoisement og Cleggmania, men jeg skreiv tough on crime and tough on the causes of crime, jeg nevnte til og med Thatcher, men jeg husker ikke oppgaven, jeg bare husker at jeg ikke tenkte på noe annet enn det jeg skulle tenke på. 

Jeg har fem eksamener igjen nå, og er det en negativ ting England har gjort med meg, så er det å få meg til å føle meg skikkelig, skikkelig dum. Jeg føler meg skikkelig, skikkelig dum når jeg tenker på eksamenene jeg har etter ferien, men det skal nok gå bra, vi får håpe det går bra, det må jo gå bra. 

Herregud, det er snart over. Det er snart over, det er snart over, det er snart over. Jeg vil ikke. 

De vant

Jeg heier på den fineste fotballklubben i verden, og i dag er det ingenting som er større eller bedre eller noen ting enn akkurat den klubben. Jeg har vondt i halsen og jeg er sliten i kroppen, men i dag har jeg hatt den fineste søttende maifeiringen i mitt atten år korte liv. Om man starter dagen med fysikkøving kan den liksom ikke bli noe verre heller. Reker, jordbær, vin med bobler og noen av de fineste jentene jeg kjenner kombinert med et vær som kun Slottsfjell 2013 slår, gjorde savnet for tradisjonell grunnlovsfeiring minimal. 120 minutter smerte og glede og tårer og frustrasjon og jævlig og fin fotball satte punktumet for den absolutt fineste dagen i utvekslingsåret mitt hittil. 





Tusen takk for den fineste sesongen jeg har opplevd. Tusen takk for at dere har gjort året mitt i England en million ganger bedre enn utgangspunktet. 

Aldri mer A-levels

I dag hadde jeg min aller siste skoledag på Notre Dame Sixth Form, Norwich, England. Nå har jeg bare åtte eksamener jeg skal ace, så er jeg ferdig på ordentlig. Det var en rar dag. Det føltes ikke ut som om det var den siste dagen, sannsynligvis fordi jeg har eksamener igjen, men allikevel. Det er så rart å tenke på at det snart er over, og i kveld har jeg bestilt flybillett hjem til Norge (om noen vet hvor på SAS sine nettsider man bestiller ekstra bagasje vil jeg gjerne få vite det. Dusteselskap). Til uka har jeg eksamen i matte x2, fysikk og politikk. Jeg tror det skal gå greit. Jeg håper det går greit. Uka etter har jeg ferie og da skal jeg se Arctic Monkeys i London og Thea kommer hit og Pippa lager hadebra-BBQ-fest for meg og Maria. Vi er så heldige som har så fine venner. 

I går var jeg på konsert med Miriam og det var så fint, selv om jeg egentlig ikke kan kalle meg så stor fan av pop-punk. Vi spiste pizza på pizza hut, Miriam fikk tak i plekter og bildet med en av medlemmene i Real Friends og det var mange kjekke menn med skjegg der. Det var fint. 

Her kommer noen LOLs.

LOL1: jeg sto ved siden av vokalisten i Real Friends i går uten å vite hvem det var. Men nå vet jeg det, da. Han heter Dan og har masse krøller og et kjempefint smil og jeg ble kjempeglad av å se på ham.

LOL2: jentene på skolen vår får ikke lov til å bruke shorts fordi det er upassende. Korte, tettisittende skjørt derimot! DET er lov. HErregud ENGLAND.

LOL3: sas sine nettsider suger.

LOL4: jeg kan ingenting (INGENTING) av halve fysikkpensumet.

God grunnlovsjubileumshelg! Spis kake til dere ikke klarer å reise dere. Omtrent. Spis kake for meg.


Jeg må forresten fortelle om forrige helg mens jeg er innlogget her. Lørdag satte jeg meg på toget halv seks for å dra på supportercup for Arsenalfans på Emirates. Der møtte jeg sånn helt tilfeldigvis (ikke så veldig) på Martin Keown. Han blunka på bildet jeg tok med ham, men det er bakgrunnsbildet mitt læl da. Lørdag til søndag sov jeg hos Maria og søndag skulle vi møte norskinger for bursdagslunsj for Helle. Da vi venta kom jeg på at jeg hadde Arsenaldrakt i baggen, så jeg tok den på siden Arsenal gjestet Carrow Road samme dag. Da vi ventet på de andre, kom det en annen Arsenalfan gående forbi. Dette skjedde:

"Are you going to the game?"

Nei, sa jeg.

"I have a spare ticket, you can buy it for face value if you want"

<333:D:D:D:D:!!!!!===`???????!!!! Ø:DD:D:D:====DDDDD;))DD;;D:D:D:))))))3<3333333<3, uttrykte jeg.

Og resten er historie. På en måte. Jeg har sett Arsenal på bortebane fra bortesvingen, og fy søren, hva er det ikke dette året har gitt meg.

 

¿

om jeg kunne blitt hva jeg ville så hadde jeg blitt

  • miljøredder

eller 

  • lege og jobbet i leger uten grenser

eller

  • verdensfredskaper 

 

 

Revision, revision, revision

Hører i hjel det nyeste albumet til Lykke Li og spiser meg i hjel på sjokolade og tenker meg i hjel på grunn av eksamen. Om to uker har jeg bare fem av elleve eksamener igjen, Thea kommer til England og vi skal se Arctic Monkeys i London. 

Det nærmer seg slutten nå. På ordentlig. Jeg trodde aldri mai skulle komme, men plutselig var påskeferien ferdig og mai var der. Per dags dato har jeg hatt to av elleve eksamener, på fredag har jeg en mindre, og på mandag er det kun en uke til verdens verste uke. Selv om det kun er en drøy måned igjen av oppholdet mitt her, virker det så utrolig langt unna. Eksamensstress og eksamensangst og eksamensnerver preger hverdagen mer enn det burde. Det skulle jo ikke komme så fort. 

Åtte måneder på utveksling, en måned og ni eksamener igjen. Nå må jeg sette meg ned og gjøre matte.

Tilbake

Om en måned og tjue dager reiser jeg hjem til Norge. Dette har vært en utrolig fin reise, men nå gleder jeg meg til å flytte hjem igjen, selv om jeg kommer til å savne England med hele meg i hele sommer og hele neste år. Det skal bli godt å flytte hjem igjen nå. Jeg ville gjort dette igjen om jeg fikk gå tilbake til høsten 2012, men nå er jeg lei det engelske skolesystemet. Jeg er veldig tkknemlig, men nå er det ok at det snart er over. 

På torsdag har jeg min aller første eksamen. Nå starter det virkelige hardkjøret.

Eksamenstårer/eksamensnerver/eksamensstress/eksamensangst.

Påskeeventyr i England

Jeg har på en måte gitt opp denne bloggen litt, for det ser ikke ut til at skrivelysten har planer om å komme tilbake til meg, og når den ikke er her så gir det liksom ingen mening å skrive noe her heller. Men jeg prøver. Siden jeg reiser til N O R G E i morgen.

Fader, altså. England. Jeg vil ikke hjem herfra. Om det ikke hadde vært for at 3 av 4 fag jeg tar her er dritt, så hadde jeg grått hver dag fordi jeg ikke vil dra. Om jeg hadde tatt politikk, sosiologi, psykologi og historie hadde jeg aldri ville dratt herfra. On the one hand er det kanskje like greit, men one the other hand så er det så kjipt at fagene jeg valgte har gjort året her så mye verre enn det kunne vært.

Oh well.

Fraværet mitt fra rosabloggverdenen har sine grunner. Forrige fredag gikk vi ut i påskeferie (elsker England og feriene deres bortsett fra at lærerne forventer at vi gjør lekser hver dag), og ikke mange timene senere satt jeg på et tog mot Manchester sammen med Marte og Helle og herregud dagene frem til tirsdag var så fine at det ikke burde vært lov. Jeg skulle ønske de to bodde nærmere både her og i Norge. I Manchester løp jentene halvmaraton og jeg spiste sjokolade og syntes det var kult å være i Manchester. Mens Marte og Helle fortsatte ferden mot Birmingham, droppet jeg innom Wolverhampton (lite, litt fint, litt trist, veldig chavvy) for å se Manic Street Preachers og jeg gråt, fordi de er yndlingsbandet mitt, fordi de er heltene mine, fordi det var så jækla bra. I Birmingham kræsja vi hos søstera til Helle og det var kult fordi Frøydis er kult og Birmingham var kult og vi spiste god mat og masse nutella.

Og alle var enige om at vi hadde hatt en 10/10 start på påskeferien. I går dro jeg til Fakenham for å møte de to igjen (<3), i tillegg til vennene deres fra college, Chip og Tommy og vi dro på picnik i Walsingham og spilte fotball og det var kjempevarmt og jeg er så heldig som har det så fint.

I morgen drar jeg hjem. Jeg gleder meg til en seks timers busstur og en to og en halv times flytur sammen med påskeferietullejentene mine. De er best. Tusen takk for at dere har gjort den siste uka denfineste in ages.


Om det er noen som er født i 1998 eller senere (og bor i Nord- eller Sør-Trøndelag), les her:

Om dere har lyst til å dra på utveksling anbefaler jeg virkelig, på det aller aller sterkeste å reise gjennom Trondheim Katedralskole og fylkeskommunene sitt opplegg i Norfolk. Jeg vet jeg kan fremstå veldig negativ her, men det aller meste er på grunn av fagvalgene mine. Som var shit. Dere kan gjøre så mye, dere har så mye frihet, dere lærer så mye og Norwich er en utrolig flott og trivelig by. Dessuten har man frihet som man ikke får med andre organisasjoner. Jeg gjør så å si hva jeg har lyst til. For eksempel dra til London på fotballkamp, Wolverhampton på gig, Manchester på helgetur og andre har vært i Edinburgh. Man får også gratis tur til York!! WOO. Skolene er bra og menneskene er trivelige og England er kjempebest. Om dere er smart med hvilke fag dere velger kommer dere til å ha det så jækla flott.

Takk for meg.


 

Vi er enige om at Virgin sine tog er way much better than Greater Anglia. 

Well excited. 





Bare for å gi dere et bilde på hvor tullete vi blir sammen. Fem dager med tull. Perfekt.

Birmingham





Verdens koseste jenter.



Det er alltid et men

Jeg savner å starte klokken åtte og slutte halv fire og å ha friminutt mellom hver time, og jeg savner et ikke-eksisterende karakterjag utenfra, og jeg savner lydene i huset mitt og luften i bygda mi, og jeg savner å gå inn i et hus som ikke er mitt uten å ringe på døra, og å bo i Norge og å ikke være så mye alene. Fordi det gjør meg så innmari emo. Jeg tror at søndager er til for at man skal bli emo. Jeg tror at søndager er til for å føle litt mer enn ellers, for å la det gjøre litt mer vondt enn ellers, for at vi skal skjønne at livet ikke alltid er sånn som fredag og lørdag av og til lurer oss til å tro det er. I morgen er det mandag og på tirsdag har jeg enda en mattetentamen jeg stryker på.  

Men Kråkesølv har kommet med nytt album, som har skikkelig fint albumcover, som er kjempefint, som jeg ønsker meg på vinyl om noen føler seg gavmilde. Og jeg var i London i går. Og det var i hvert fall fint. Jeg lå på gresset på Highbury og fikk sol i øynene og tenkte på store menn som har spilt fotball der, og det var en bra kamp i går, mot Manchester City, på Emirates, som er en fin stadion, men ikke Highbury-fin. Og selv om fotball i det siste har gjort mest vondt er det ingenting som er så trofast og så fint og så fantastisk og mer fint som den fotballklubben jeg heier på er, selv om jeg noen ganger blir kjempefrustrert og selv om det sikkert ikke blir trofe i år heller.  Men på fredag drar jeg til Manchester og om en uke ser jeg Manic Street Preachers i Wolverhampton, og om en og en halv uke hører jeg lydene i huset mitt, og jeg kjenner luften i bygda mi og jeg kan gå inn i et hus som ikke er mitt uten å ringe på døra. 

Det er alltid et men. Om det er den ene eller den andre veien, det er alltid et men.

Arsenal er litt som England. Det er så mye smerte som kommer med den fotballklubben, men det som er fint er så fint at det vonde ikke kjennes så vondt.

 

()

det er sju minutter til middag

har hatt hodepine i seks dager

det er fem søndager til mai

har vært demotivert og uinspirert i fire måneder i strekk

har vært med de fineste norskingene i tre dager

har to mocks jeg ikke klarer øve til

har ett utvekslingsår jeg ikke kan la glippe mellom fingrene mine slik kun søndager har lov til å gjøre

har hatt skrivesperre siden desember.

Magiskt, men tragiskt

Begynte plutselig å bruke eyeliner hver dag og følte meg plutselig naken uten. Sluttet plutselig å smile på bildene av meg selv på Instagram fordi jeg plutselig ikke likte smilet mitt lengre. Plutselig forekom alt meg meningsløst og håpløst og utmattende, og plutselig mista jeg liksom kontakten med meg selv, og jeg skulle ønske jeg var en av de jentene som er pene selv på 'stygge' bilder, men det er jeg ikke. Men jeg tror det går bra allikevel, fordi det er vår nå. Og våren er så fin selv om jeg går i hi og selv om man må gå med lite klær og selv om alle skal være så jævla glade hele tiden. Våren er fin og på Instagram forsvinner de overredigerte bildene ett etter ett. 

Vi drømmer om jentene vi aldri kan bli og guttene vi aldri kan få, om jentene som er mystiske og vakre og untouchable fordi vi selv ikke er der, men vi trenger ikke være lei oss av den grunn, vi trenger ikke være lei oss fordi vi ler for høyt når andre er stille og er for stille når vi helst skulle sagt noe, selv om vi noen ganger skriver for mye med store bokstaver og selv om eyelineren ikke alltid blir så himla perfekt som vi skulle ønske den ble.  

Jeg hører på live-albumet til Håkan nå, og jeg har kort hår nå, fordi jeg dro til frisøren i dag i et mer eller mindre spontant øyeblikk fordi jeg ville gjøre

noe

med

meg

selv.

I går var jeg syk, i dag var jeg bedre, i morgen er det helg, i dag har jeg kort hår, jeg har kort hår, jeg har kort hår for faen, og Mr Little skulle ønske vi kunne være her for neste år, og det skulle jeg og, fordi ingenting er bedre solskinnsdagene her, selv om ingenting er verre enn gråværsdagene. Men i dag er det sol. 

Det er sol og jeg har kort hår.







Tittel på innlegget: Håkan Hellström - Magiskt, men tragiskt - Way Out West 2010

Linjeskift

helt plutselig ble det vår her. det er vår det er vår det er vår og det er så fint.
sånn helt plutselig ble bitende kulde til solskinn i ansiktet idet jeg snur meg for å slå av alarmen 07:40.
og det er så fint. skolen tar livet av meg, men det er så fint. 
hører masse på highasakite og kvelertak og honningbarna og fritt kjøtt og tenker at vi har dyktige artister i norge og.
jeg blir glad av sola.
blir glad av regn som pisker mot soveromsvinduet.
blir glad av å få A på politikkessayene mine (C, A, B, A, A, A)
i dag rydder jeg rommet fordi jeg er så jækla glad.
til helga skal jeg sove over hos engelsk venninne.
på lørdag skal jeg ut med norskingene mine.
på søndag skal jeg forberede meg mentalt på ny skoleuke.
om nitti dager har jeg gjennomført elleve eksamener i england.
om nitti dager pakker jeg ned et år i esker.











Kunsten å ta vare

Noen ganger er alt bare fint, helt inn til beinet, i hele kroppen, ut til tærne og fingertuppene og nedover ryggen. Som når man går alene gjennom gater som plutselig ble kjente i en by som plutselig ble litt min. Fordi jeg kjenner den nå, byen, Norwich, som ikke uttales sånn som det skrives, er det noe i det engelske språket som gjør det egentlig? Nei, nei jeg tror ikke det. Det er fint når noe går fra å være bare fint til å være fint og sitt, at det er litt mitt. Og de kjenner meg igjen på Waterstones og spør hvordan det går på skolen fordi det prata vi om sist, og gatene ligger liksom i beina mine som veien fra meg til bestevenninnene mine hjemme i Verdal. Byen er litt min, men jeg går fremdeles på tå, med forseglet smil og ydmyke bevegelser, med smilende øyne, fordi jeg er ikke Norfolk born & raised, jeg er her for året, låner litt, kjenner på hvordan det er her, kaller det hjemme, føler meg hjemme, det er hjemme.

Himmelen og sola over England er annerledes enn hjemme i Norge der jeg bor, det er så flatt her, kan se lengre enn rett inn i et fjell, ser til der bakken buer seg, omrisset av sola er kvassere, himmelen er alltid farget rosa, lufta ser alltid ut til å være fylt med røyk, og det er ingenting som er finere enn akkurat dette ut av vinduet på bussen hjem en søndag i mars, en søndag i mars når temperaturen har vært oppe i tjue grader og engelskmennene har lagt igjen langbuksene og Barbour-jakkene i klesskapet. Det er noe eget, noe som bare er her, noe som er mitt, noe som plutselig ble mitt i et kaos av tårer og prøver og gleder og nye venner og en ny, annerledes hverdag som plutselig ikke er så merkelig lenger og føkkings extra mature cheddar cheese.

På bussen hjem fra skapte minner og konservering av øyeblikk i form av bilder og klemmer og lovnader, fordi de skal jo for fader ikke glippe mellom fingrene de også, de fine øyeblikkene. På bussen hjem fra smilende ansikter og varme klemmer og det er så kort tid igjen. Utvekslingsåret mitt har liksom glidd litt fra meg, glidd litt gjennom fingrene, og jeg angrer litt på sjansene jeg lot være å ta fordi jeg bare kunne se konturene og ikke detaljene. Glidd gjennom fingrene som bare søndager kan gjøre, men man lærer jo, man bare ser det ikke med en gang, det kommer liksom vaklende etter, som tilbakemeldingene på essayene mine, man ser hva man gjorde feil, hva man ikke plukka opp, hva man ikke retta på når man hadde muligheten. Men man lærer. Jeg har hundre dager til i England før jeg sitter foran tven og ser på fotball-VM hjemme i Leksdal, jeg har kun hundre dager til i England og det er først nå jeg har innsett hvor hardt jeg må holde på øyeblikkene, menneskene, klemmene, lufta, himmelen over England en solskinnsdag i mars, for at de ikke skal glippe mellom fingrene mine som kun tunge søndager er ment til å gjøre.

Ta vare som bare jeg kan.


Om det er noen kommende utvekslingselever som følger med her eller tilfeldigvis kommer over bloggen - selv om noe virker håpløst og ikke helt bra, kan det plutselig dukke opp noe som gjør at det som er vondt og dårlig ikke lenger ligger som et mørkt teppe over det hele. Noe kan være så fint at det som gjør vondt er tålelig.

Noen oppdateringer for de som er interesserte i sånt:

 

Første kamp på Carrow Road. 1-1 og Stoke er det styggeste fotballaget i verden. Omtrent. Bra Marte og jeg er så fine.

1. Hughton og meg. Altså, jeg mener, nei, det ble for mye for meg. 2. Lørdag morgen. Slitne, men glade (egentlig). 3. Min søndag oppsummert.

1. Møtte kjæresten Maria for første gang! Var kjempetredjehjul! 2. Vertsbror skaffa seg en hund = happiness. 3. Lørdag kveld, bra kveld.



 

Alt/ingenting

Utveksling er merkelig. Det er alt, men samtidig ingenting folk forteller, skriver og prater om. Antall blogger jeg leste før jeg kom hit vet jeg ikke, men det var en del. Når jeg tenker på hva jeg leste så kjenner jeg igjen masse, men samtidig er det så mye som er for kun den enkelte. Noe er bare for deg, en bit av utvekslinga kan helt sikkert være likt for mange ? men alle reagerer og oppfatter ting så ulikt så plutselig er det ingenting som stemmer likevel.

Etter å ha holdt på med dette i snart 200 dager begynner jeg å ha kjent på det en del, dette å være borte fra mennesker jeg er glad i, veier jeg kjenner og systemer som ikke skremmer. England er så fint, og i det siste har jeg vært litt lei meg for at jeg ikke kan ta vg3 her. Men det går bra. Det gjør det.

Det er så mye følelser, og jeg tror jeg kommer til å stryke i minst ett fag, og jeg har fått så fine, gode venner her som jeg gruer meg til å dra fra, men samtidig tar jeg med meg trondheimerne mine tilbake til Trøndelag og det er fint å tenke på.

Det er så mye følelser om dagen. Det er så vanvittig mye å ta stilling til, å forholde seg til, å tenke på. Med seks undervisningsuker igjen og eksamensperiode som nærmer seg med stormskritt blir det liksom aldri nok å gjøre. Som regel ender det opp med at jeg ikke gjør noen ting, men det skjer ting utenfor skolen også, det gjør det. På lørdag skal jeg på min første Norwich-kamp! Mot Stoke. Jeg håper Norwich gjør det bedre enn Arsenal klarte.

Faen ass, dra på utveksling, barn.  

Om noen år når noen kanskje spør meg om hva jeg husker best fra utvekslingsåret mitt vet jeg hva jeg kommer til å svare. Politikktimene med Mr Little. Jeg tror han er den beste mannen som finnes i hele verden. I hvert fall morsomste. Hysterisk. Best. Utveksling er best. Og verst. Det er alt på en gang.

Embedded image permalink

Her prater Dave med Obama. Dette bildet er hysterisk. Lads. 

Ps. Det er world book day i dag (sixth form, lærere og year 7 oppfordret til å kle seg ut som bokkarakterer. Mattelæreren min var gjennomført Peter Pan. Han heter Peter. Jeg lo)! Jeg synes alle skal feire dette med å bestille denne. Ung og lovende osv. Har lest to kapittel. Overbevist. 

Jeg har visst en blogg

Jeg glemte at jeg hadde en blogg, men så huska jeg det igjen, og så logga jeg inn på blogg.no og fant ut at folk faktisk stikker innom selv om jeg ikke linker til bloggen over hele internett, og plutselig kjente jeg et snev av dårlig samvittighet (men det forsvant fort, det er tross alt bare en blogg).

Siden sist har jeg hatt vinterferie, avslutta vinterferien, hatt besøk hjemmefra, hatt det fint i London, vært trist i London fordi bestevenninnene mine dro, kjøpt fine ting, sovet mye, utsatt mye, gjort mye matte og fysikk, kosa med bamsene mine, sett i taket, spist mye, drukket enda mer te, hørt altfor mye på Florence + The Machine, savnet litt, vært glad, spist panini, ledd i dobbel mattetime, lagt ut mange bilder på Instagram, vært litt emo, vært mer glad, syklet i London, spist masse burger og sushi og vært kjempelykkelig med bestevenninnene mine fordi de er best og jeg savner dem sånn. Alle sammen. Både besøket i vinterferien og de som befinner seg ute i verden og de som er hjemme i Verdal og andre steder i Norge.

 

 

I'm the new blue blood

Jeg tror man er på riktig spor når noe uventet plutselig føles fint (igjen eller for første gang). Plutselig kjentes åttisju-ruta fin og jeg skulle ønske at jeg kunne sitte der i flere timer og lese og se ut vinduet og høre på The National selv om The National vanligvis stikker litt mer i hjertet enn det som er sunt.

I går kjentes åttisju-ruta fin og jeg møtte mennesker og vi gikk til den fineste bokhandelen som finnes. I hvert fall den fineste jeg har vært i. Den er på et hjørne (det er et rundt hjørne (er det et hjørne da, jeg kan ikke sånt)), og den er tre etasjer. Vi gikk øverst og så i bøker om kunst og i bøker om hva fedre kan gjøre med barna sine, og vi brukte ord som dadaisme og sa at Munch var tull, men han er ikke det da, bare litt. Vi var pretensiøse og vi lagde kunst(bok)ring og kjøpte to bøker om kunst på deling, og jeg fikk lyst til å gå på museum, og Frida sa det så fint: jeg skjønner moderne kunst mer enn jeg skjønner gammel kunst men egentlig skjønner jeg ingenting. Men Marte skjønner mye for hun har kunst på skolen og er k j e m p e f l i n k.

Så ble Ingvild og Marte med meg hjem og vi slutta å være så pretensiøse, og vi spiste taco og kjøpte pannekaker (de smakte ikke godt, 1,3/10) med Nutella og så dansa vi til post-punk, for det liker Marte. På et tidspunkt tok vi tester på start.no om vår mentale alder og jeg ble yngst og jeg er eldst. Så dro de.

Og jeg tenkte at jeg er heldig som har så gode (norske) venner her.

Og at jeg gleder meg til sommer og Slottsfjell (bestilte Slottsfjell-pass i går) og PSTEREO(!!!!!).

Bra ting med Pstereo: det er attenårsgrense. Bra ting med meg: jeg er atten.

 

I morgen drar jeg til London.

Lat level hundre

I dag er det Valentine's Day, eller fredag som jeg liker å kalle denne dagen. Antibiotikaen jeg fikk i går fungerer strålende og jeg har vinterferie til den tjuetredje februar. God fredag og god ferie til alle som har det. Jeg er lat, men jeg har faktisk ryddet i alle permene og papirene mine i dag så nå orker jeg ikke mer.

ht out.

Noe om fragmenter av en ensidig hverdag

Halsbetennelse og noe om 

  • et svekket immunforsvar
  • en hals som ikke vil at du skal spise
  • å savne mamma når man er syk, fordi det bare er mamma som hjelper
  • at jeg ikke kan gråte, fordi da gjør halsen vondt
  • å synes synd på seg selv
  • at det snart er vinterferie og besøk fra Norge
  • at jeg savner Ramsey og vinnermentalitet i Arsenal
  • simple bøker
  • varm panne, vond hals og sulten mage

Halsbetennelse på fjerde dagen og jeg blir så mammadalt når jeg er syk, men mamma er ikke her.

you won't win with your standards so high and your spirits so low

Er syk og mandlene mine er kjempestore og noen ganger er det faktisk bare Morrissey som hjelper. Kjempelei av å ikke fungere, og jeg er ganske sikker på at jeg la igjen immunforsvaret mitt i Norge. I morgen skal jeg tvinge meg på skolen, fordi Mr Little, som er grunnen til at jeg kommer på skolen (omtrent), drar til USA med y13 i slutten av uka og jeg trenger min ukentlige latter-i-skoletime-dose.
ht out. 

Kos og fotball og pizza

Jeg har blitt så dårlig på denne bloggingen. Dårlig på å dokumentere England. Både analogt og digitalt. Det er litt trist, så jeg får prøve litt igjen, selv om det kanskje blir litt halvveis og halvhjertet. 

Den siste uka har jeg hørt kjempemasse på The Killers og soundtracket til Juno (som jeg forresten har sett to ganger på en uke) og jeg har spilt fotball igjen og fy søren så gøy det var. Om noen fra Verdal VGS leser, så har vi samme fotballturnering ved Notre Dame som ved VVGS, bare at kampene spilles ute. Siden jeg er smart og fornuftig og voksen og slikt, så stilte jeg naturligvis i shorts og teskjorte. Forkjølelse: check. Det er bare vårt lag fra y12 på jentesiden, sammen med tre lag fra y11. Jenter ass. Vi vant 2-0 og jeg SCORTE MÅL. I FOTBALL. MÅL. Stor dag.

I går sosialiserte jeg med Maria, Helle og Miriam og i dag har jeg og Miri ligget i senga mi og spist cheesy toast og Maltesers-kaniner, mens vi drakk fra en halvannen liters vannflaske med fancy sugerør fra Budgens og så The Inbetweeners. Kjempeenkelt og kjempemorsomt. Med lille pusestoffhansker på. Vi konkluderte med at å dra på Budgens er farlig for lommeboka, men veldig bra for livskvaliteten. For real. 

Hadde det ikke vært for Miri-kos i dag (Helle dro kjempetidlig), så hadde dagen vært elendig på grunn av Arsenal-tapet. Prøver å tenke at fotball ikke er alt, men det funker ganske dårlig. I kveld er jeg hos Marte i Fakenham med Maria og vi skal lage og spise pizza. Jeg har spist pizza hver helg i en måned nå. Hurra for pizza, hurra for livet, livet er pizza, pizza er livet.

Pizza out. 

Jeg og Maria var på Waffle House i går. Det var omg-nivå 100. Minst.

Bursdagsgave fra Ingeborg. Sjekk ut bloggen hennes. ordforalt.net.

Astrid og Miri-kos. 

(Tittelen på innlegget oppsummerer blogginnlegget og den siste uka, og herregud, de tre tingene er jo favorittingene mine i verden. Selv om fotball gjør vondt i dag. Men hurra for Norwich som spilte 0-0 mot Man City. OTBC!)

Ett år eldre

Et år eldre og litt tjukkere og litt latere hva gjelder skole, men en hel del gladere og jeg tror det er viktigst. Jeg tror ikke jeg orker å greie ut om det å bli atten, men det føles litt rart og ikke noen ting på en gang. Da søstera og broren min ble atten tenkte jeg at de var voksne men LOL (jeg er atten og skriver lol men til mitt forsvar så sier Mr Little også lol og han er den kuleste i verden), det føles ut som om jeg fremdeles er tolv. Omtrent. 

Jeg feira bursdagen min i hele går omtrent, og jeg må bare få avklart at jeg aldri før har hatt en så fin og bra bursdag. I lunsjen spiste vi kake som vertsfamilien til Maria hadde lagd, Mr Lambert sa gratulerer med dagen til meg og i politikktimen fikk jeg VERDENS STØRSTE COOKIE av Meera og Ellie og det fineste kortet jeg har fått noen sinne av Elsa med underskrift fra flere av mine engelske mates. I går kveld fikk jeg besøk av mine beste engelske og norske venner OG DET VAR SÅ FINT HERREGUD. 

Maria, Miriam, Helle, Marte og Liv (og Muirin og Iain, men de dro før vi andre våkna) lå over i natt og vi hadde vafler til frokost og fy søren, jeg synes vi bør sette mer pris på første bursdagsdag. Burde vært helligdag.  Spesielt min. 

Tusen takk for alle gratulasjoner jeg fikk på attenårsdagen min via alle verdens kanaler. Tusen takk til alle som gjorde attenårsdagen min til en dag jeg ikke vil glemme i det hele tatt. Dere er så jækla flotte. En ekstra stor takk til Norfolk-gjengen min. U R GREAT. 



Mafioso. 

Is this happening, is this life???? Gosj, jeg er heldig. Også takk for gaver, kort, brev og pengegaver via nettbank jeg har fått. Alt settes veldig stor pris på. 

A

I dag fikk jeg noe jeg aldri har fått før. En oppmerksomhet fra skolen fordi jeg gjorde det så bra på mock exam i Government & Politics. Jeg vet at jeg har ytret dette på alle eksisterende sosiale medier allerde, men for farmor og mama og andre interesserte skryter jeg litt her også. Dette skal jeg ramme inn og henge på veggen når jeg kommer hjem i juni. Jeg er kjempestolt av meg selv, og det gjør plutselig ikke så mye at jeg strøyk på mock exam i maths. Det viktigste for meg med dette er at jeg vet jeg klarer noe når jeg er interessert og faktisk prøver. 

Fy søren, jeg fikk en A, jeg klarer ikke slutte skryte.

Jeg er så lat



Nå skal jeg gjøre fysikklekser, spansklekser, skrive ut noe til religionsfremføring i morgen. Jeg er lat. Om tre dager er jeg atten. 

Om man kjenner litt på det så er det bra

Tenker

at jeg burde skrive brev oftere, at jeg stod på spanskmock, at det er fire dager til jeg er atten, at jeg bor i England, at jeg ikke tror noe band i hele verden kommer til å stå meg nærmere enn Manic Street Preachers gjør, at rumpa mi er litt for stor, at jeg skulle ønske vi var litt flinkere til å ta vare på miljøet; hverandre; verden; de i samfunnet som ikke har det så fint som oss, at jeg skulle ønske jeg var noen andre og ikke meg selv, at det er irriterende at lyrics-appen i Spotify ikke fungerer, at det er greit at jeg er meg og ingen andre, at det blir fint å feire attenårsdagen min sammen med de fineste engelske og de fineste norske vennene mine her, at det snødde litt i dag, at jeg ikke ville feiret bursdagen min på noen annen måte enn hva jeg skal, at snøen regna bort nesten før vi rakk å observere den, at Sherlock er kjempebra, at jeg er god nok jeg er god nok jeg er god nok, at jeg ikke vil hjem i juni, at jeg vil være her, at det er fint er, at det blir fint å komme hjem men, at det er så fint her, at jeg skulle ønske jeg var litt flinkere med de store ordene; de kompliserte setningene; den jævla strukturen, at det er 115 dager til jeg ser Thea igjen, at der er 116 dager til Arctic Monkeys i Finsbury Park, at jeg har under elleve ordentlige skoleuker igjen i England, at jeg er over halvveis, at over halvveis er skummelt, at England er det beste jeg har gjort, at økonomien ikke strekker til så mye som jeg ønsker, at det går bra.

Det går bra

King's Lynn og ost med pasta

Og så dro vi endelig til King's Lynn, og det skal jeg søren meg gjøre igjen fordi 1) de har palmer der 2) de har verdens støste Tesco og verdens største Sainsbury's. Fascinert for life. Jeg dro til King's Lynn sammen med Maria, og da vi kom hadde Helle allerede arrivert fra Fakenham og alt lå til rette for en fin kveld/natt/morgen hos Miriam. Marte kom også, og vi spiste pizza på gulvet mens vi holdt på med kortskalle (post-it på panna med en karakter/kjendis/you know, også skal man gjette hvem det er ut i fra ja og nei-spørsmål). Det var kjempegøy og jeg fikk Ari Behn, meg selv og Selena Gomez. Kjempefestlig og koselig. Etterpå gikk vi til Tesco og kjøpte blomkål og chips og is og spiste det sammen med holiday-dip og alle var glade og så lå vi alle fire i skje og alle var enige om at det var kjempetrivelig.

I morges lagde vi pasta med ost i ovnen og det var kjempedeilig og fy søren, ja, dere aner ikke, og siden har jeg ikke gjort så mye. Rommet mitt er rent og ryddig og jeg er ren og sengetøyet er rent og jeg er fornøyd med at jeg kan gjøre INGENTING i morgen. 

Her koser jeg og Miriam.

Her poserer jeg og Miriam med osten og forma med mac n' cheese. 

Her danser Miriam mens Helle børster håret og jeg ler. 

Her koser jeg og Miriam igjen.

Her er Norge-mafiaen på tur i King's Lynns eksepsjonelt skumle gater. 

Her koser Helle og Miriam. 

Her poserer jeg og Maria med palmen!!!!!!! Ayia Napa. 

Her sitter Miriam og Helle på fryseren mens de venter på pastaen.

Her er meg og Marte og Miriam i midten.

Her er frokosten vår. Det smakte altfor bra.

Også avslutter vi med et bilde av meg når jeg sover. Dette var på vei til York forrige helg. Jeg er kjempesint når jeg sover. FØKK VERDEN ;-) Hehe, neida. 

(PS. de to øverste og det nederste bildet er stjålet fra Maria sin blogg. Sjekk den ut. Link under fine folk)

Pics or didn't happen

Å gud, å gud, å gud, å gud, denne bloggen er så lite interessant at jeg blir lei meg på bloggen sine vegne. Derfor skal jeg vise dere noen kjempeinteressante bilder. Føl dere privilegerte, jeg gjør dette i stedet for å øve til Spanish mock exam i morgen. 

Egentlig er jeg bare lat.

Jo, Marte, meg på museet i York.

VERDENS BESTE GJENG!!!! Mangler noen, gla i dere å

Meg, Marti, Miri, Ellie

Meg og den besteste Helle'en i verden

Maria, Helle, Miriam og meg. Vi er glade.

ÅÅÅÅÅÅååh dere aner ikke hvor glad jeg er i henne.

Enda et glansbilde.

Meg og vennen min.

Dette er verdens beste bilde.

Dette bildet finner jeg kjempemorsomt. 

Femti femti

I dag strøyk jeg mest sannsynlig på fysikktentamen, i morgen stryker jeg på mattetentamen, mobilen min er utladet og laderen virker ikke.

York var kjempefint. Jeg kjøpte meg nye trainers og var glad fra klokka var sju på morgenen til vi sovna fire jenter på rommet mitt i totida natt til søndag. Til helga skal jeg til King's Lynn, helga etterpå er jeg myndig. Vi spiste pizza og lo kjempemasse hele dagen, og fy fader, dere aner ikke hvor glad jeg er i utvekslingsjentene mine. Jeg er så glad for at jeg til høsten kun har dem en halvannen time unna meg, alle sammen. York var bra. Dra til York. Det er en fin by. 

Men i morgen stryker jeg. 

Ps. I dag vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre med livet mitt, men jeg har funnet ut at jeg hater realfag. Snakkes aldri fysikk 2 og R2.

hits